Gjesteinnlegg: KNEKKEBRØD OG BANANER

Knekkebrød. To bananer. Smørpakke til tre kroner. Og to gratis saltposer, de små blå som man får i kantiner og på McDonald’s. Det var min frokost, lunsj og – oftere enn jeg liker å innrømme det – middag.

Jeg savner ikke studenttilværelsen særlig. Ja, det kan ha noe med tiden og energien jeg dedikerte til enkelte fag (dvs., mangelen på), økonomiprofessoren som messet om liberalisme og det frie markedet uten å framlegge nyanser eller alternative forklaringsmodeller, eller med de slitne og uinspirerende lesesalene. Men jeg er også glad for å slippe og spise knekkebrød med bananer. Det er noe av den absolutt billigste næringen du kan få i deg. Jeg savner nemlig ikke å være fattig.

Studenter ligger lavt på den økonomiske rangstigen i Norge. Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har beregnet at man i et standardbudsjett minimum må ha kr 12 610 i måneden å leve for (2011). I dag er studiestøtten på kr. 9 800 i måneden (90 800 i året).

Jeg bodde i kollektiv. Det kostet meg rundt 4200 i måneden. I tillegg kom strøm, internett, (ikke NRK-lisens – det hadde vi ikke råd til), varme om vinteren, månedskort på kollektivtrafikk, mat – for ikke å glemme pensum. Med det månedlige beløpet var det ikke mye godsaker igjen etter at de faste regningene var betalt. Uforutsette regninger var som døden å regne. Døra mellom verandaen og soverommet mitt ble knust etter en litt fuktig kveld. Den ble ikke fikset. Vi var redde for mye det ville koste. Istedenfor satt vi opp noe plastfolie og frøs oss gjennom vinteren.

Mitt studielån gikk ikke til ekstravagante Sydenferier eller luksusinnkjøp av dyre merkeklær. I wish. Jeg handlet mest på Fretex og tilbragte ferier på gratis hytteturer med foreldre i Østfold. Lite eksotisk. (Ja, det ble en flaske vin i ny og ne. Litt skal man jo leve.)

Og jeg innrømmer det: mamma betalte linseabonnement og telefonregning. Det fikk meg ikke akkurat til å føle meg som en selvstendig voksen, som jeg trodde var noe av poenget med studenttilværelsen. Men langt mer alvorlig enn min egen selvfølelse: SSBs levekårsundersøkelse «Levekår blant studenter 2010» som kom i november 2011 viser at 40% av studenter er avhengig av økonomisk hjelp fra foreldre til basisbehov som husleie og mat. Det bidrar til å sementere sosiale forskjeller mellom de som har og de som ikke har familie som kan stille opp. Dagens studiestøtte bidrar til dette. Når vi snakker om heltidsstudenten, snakker vi om lik rett til utdanning, for alle. Det må være grunnleggende prinsipp for et fritt og rettferdig samfunn. Da må vi også gjennomføre det i praksis.

SSBs undersøkelse viser i tillegg at 60 % av studenter jobber ved siden av studiet fordi støtten fra Lånekassen ikke strekker til. Samtidig anbefaler lærestedene studenter å unngå deltidsjobb for å få nok tid til studiene. Dilemma.

Er jeg skuffet over den rødgrønne regjeringen som ikke fikset at jeg fikk elleve måneders studiestøtte i løpet av sine åtte år? Ja. Er jeg skuffet over den blågrå regjeringen som har fjernet de rødgrønnes forslag om nettopp dette i tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet? Om jeg er. Jubelen fra en samlet norsk studentbevegelse døde raskt. Regningen på en halv milliard, som løftet koster, ville ikke regjeringen ta. Men fire milliarder i skattelette hadde de visst råd til.

I verdens rikeste land er det kanskje viktig å ha følt på hvordan det er og ikke ha så mye penger. Det gir en viss respekt for hvor slitsomt det er å snu på hver eneste krone. Jeg har kjent på hvordan det er å stå i matbutikken og kortet blir avvist, du prøver igjen, det funker fortsatt ikke, køen fortsetter å vokse, du blir varm i ansiktet og drar opp Masterkortet, men det funker ikke det heller, så du drar tomhendt hjem, skamfull og jævlig. Jeg ser ikke bort ifra at det har vært en nyttig erfaring.

Men når vi kan gjøre noe med problemet, burde vi ikke det? Er det ikke verdt det? Hadde det ikke vært mer effektivt om studenter fikk brukt tida si på og faktisk studere, og dermed i større grad fullført på normert tid, istedenfor å bekymre seg gule og blå for sin personlige økonomi? Vi krever ikke luksus. Vi krever bare litt anstendighet og forutsigbarhet.

Sosialistisk Ungdom vil at 60% av studielånet skal være stipend og at det heves til 1,5 ganger grunnstøtten i folketrygda. Studenter med barn er en særlig økonomisk utsatt gruppe og har dårligere mulighet til å ta deltids- og sommerjobb. De må ha rett på 12 måneders studiefinansiering. Og så vil vi ha 11 måneders studiestøtte for studenter uten barn. Det er jo søren meg flertall på Stortinget for det. Bare gjennomfør det. Så kan studenter få bruke kreftene sine på andre viktige ting. Klimakrisen. Syria. Kampen mot voldtekt. Eller det arbeidsmarkedet de nå en gang skal ut i, som jo ikke blir noe mer fristende jo lenger Erna & Co får styre sjappa. 

-Anna Tresse, Sosialistisk Ungdom